Sikring på is
Ledeteknikk
Når en skal klatre is på led vil man ofte ha den som sikrer klippet til et isanker i starten av linja. Dette gjøres i situasjoner hvor det er sjanse for at sikreren også faller hvis klatreren faller før første skrue eller hvis skruene ryker. Sikreren velger et sted litt til siden for linja som skal klatres for å unngå å bli truffet av isfall og setter en isskrue hvor tauet klippes inn med dobbelt halvstikk. "Spotting", som man gjør på vanlig ledklatring, gjør man logisk nok ikke på is fordi den som spotter potensielt får tjueåtte sylskarpe pigger og to økser i ansiktet. Vær veldig observant på tauet sånn at ikke det havner under et stegjern, det kan bli veldig kjipt. Hugg alltid til du er sikker på at øksa sitter. Bruk god tid, vær nøye og rist løs i både armer og legger underveis. Man burde ikke falle på isled fordi sjansen for skade er så stor. Det ender minst med en brukket ankel fordi stegjerna henger seg opp i isen på vei ned. Se etter gode
isskrueplasseringer hele tiden. Det beste er å vite hvor man vil sette en skrue og deretter klatre forbi til man har stedet i hoftehøyde og deretter finne en god posisjon, ikke motsatt. Derimot, har man en veldig godt sted å stå er det mest kraftbesparende å sette skruen der og heller lage en god plassering ved å økse litt. Sett heller for mange skruer enn for få. Når man klipper inn en kortslynge skal porten alltid peke i motsatt retning av den du beveger deg i for å hindre at den selvutklippes ved et fall. Når man skal klippe inn tauet har vi lært en god regel: scoop (håndflate krummet mot deg), offer (håndflate opp mot himmelen) og klipp. Hvis man klipper (med høyre hånd) med karabinporten mot høyre tar tommelen tak i karabinkroppen og pekefingeren klipper tauet. Hvis porten er mot venstre skal man gi seg selv fingeren, legge den inn i karabinkroppen og klippe tauet inn med tommelen. Dette har gjort klippingen til den enkleste sak i verden!
Ankerbygging
Et vanlig isanker består av minimum to isskruer med en vanlig karabin i hver med porten pekende utover, en slynge med en overhåndsknute/åttetallsknute og en skrukarabin. Tidligere har jeg lært å alltid bruke to skrukarabiner øverst i alle anker, men her lærer vi at det er mer enn bra nok med vanlige karabiner. Man bruker gjerne en kort og en lang skrue. Disse settes diagonalt i forhold til hverandre fordi is bryter oftest enten i horisontale sprekker eller i vertikale svakheter. Man kan tenke seg en kvadrat med sider på tretti centimeter og skruer i to av hjørnene. Slynga klipses inn i de to karabinene og knuten på slynga knytes sånn at begge skruene får lik belastning når man trekker i den retningen man skal belaste ankeret. Vinkelen mellom de to slyngebeina rett over knuten må ikke være mer enn nitti grader. Ganske enkelt og greit! Man skal alltid tenke igjennom om man har et ideelt anker før man
stoler hundre prosent på det, derav akronymet IDEAL:
Integrity - hver skrue må være god i seg selv
Duplication - minst to sikre punkter
Equalization - lik belastning på begge skruene via knuten
Angle - vinkel under nitti grader
Load - knyt i forhold til den retning ankeret kommer til å belastes
Et fremmedord for meg som ofte er gjentatt både i forhold til å sette skruer på led og å bygge ulike anker er "redundancy". Det har jeg fortstått som at man alltid lager en backup hvis en komponent i systemet ryker. I dette tilfellet har man to skruer og knuten som forhindrer sjokkbelastning på systemet.
Et annet type anker er "V-thread" eller Abalakov anker som det heter i Norge. Det består av et tynt klatretau, sju millimeter tykt, som tres gjennom en vinklet kanal i isen. Kanalen lager man ved hjelp av en lang isskrue (22cm) som skrus inn i isen med en vinkel på seksti grader. Deretter måler man med isskruen og lager neste hull litt kortere enn 22 cm fra det første, fortsatt med seksti grader mot den andre kanalen sånn at de møtes. Det er litt vanskelig å treffe i starten, derfor kan det være lurt å ha en isskrue stående litt ut fra det første hullet og sikte etter. Når man har fått en sammenhengende kanal trer man i tauet og bruker en spesiell krok, abalakov krok, til å fiske ut tauet fra det andre hullet. Tauet knytes til en sirkel ved hjelp av en dobbel fiskeknute eller en flat overhåndsknute. Dette ankeret tåler 30-35 kN hvis det er laget i god is, som er mye mer enn hele klatresystemet vårt tåler totalt (22 kN). Et abalakov regnes som bombesikkert og brukes derfor til å rappellere fra. Det kan lages i alle retninger, men er for de fleste enkelst å lage enten horisontalt eller vertikalt.
Man kan, som i vanlig klatring, bruke trær og steiner til forankring. En enkel og sikker måte som kan brukes til topptauanker er å knyte et kort arbeidstau til to faste trær med pålestikk. For at hvert tre skal ta like mye vekt knyter man en åttetallsknute med dobbelløkke ("bunny ears") eller en BFK (=big fucking knot som er en åttetallsknute med fire tau og dermed to løkker) i den retningen ankeret skal belastes. I hver løkke festes en skrukarabin i motsatte retninger sånn at portene danner et kryss når begge er åpne. Et annet alternativ er å lage en "basket hitch" med et arbeidstau rundt et stort tre forbundet med en kontinuerlig åttetallsknute ("figure 8 bend") og knyt et sentralt punkt med en dobbelløkke åttetallsknute.
Mange knutereferanser her som kan friskes opp ved hjelp av for eksempel en knuteside på internett.
Multipitch
Noe av det viktigste når man skal klatre flere taulengder er at man har et fast og godt system for kommunikasjonen. Når man er førtifem meter oppe, det blåser litt og man ikke kan se den andre er det lett at ord høres like ut. Derfor er det viktig at ordlyden i de ulike kommandoene er så forskjellige som mulig. Jeg har lært mange ulike systemer på ulike språk, men har adoptert det nye vi har lært på Yamnuska rett og slett fordi jeg tror det er det tryggeste. Det har annenhver kommando og gangen er som følger: that´s me - on belay - climbing - climb on - secure - off belay --> that´s me - on belay - osv.
Man klatrer som regel i grupper på to eller tre. Når man er tre og klatrer på et tau er to bundet inn i hver sin ende av tauet og en bundet inn i midten via en enkel fiskeknuteløkke ("single fishermans tie-in"). Denne MÅ brukes fremfor en vanlig åttetallsknute og skrukarabin som vanligvis brukes på brevandring. Årsaken er at en skrukarabin kan snu seg og bli belastet med et fall på langsiden. Dette gjør at den bare tåler 7kN. Det er greit på bre fordi kreftene som belaster karabinen aldri blir særlig store på grunn av korte falldistanser før tauet strammes og mye friksjon i snøen tauet skjærer gjennom på vei ned i en bresprekk. Belastningen kan bli mye større under klatrefall og derfor er det bedre å bruke tauet som er det sterkeste punktet i klatresystemet (22kN). Knuten knytes ved å lage en stor løkke midt på tauet med en overhåndsknute. Løkka tres gjennom sikringsløkka i sælen og tilbake gjennom overhåndsknuten. Deretter sikres den med en enkel fiskeknute og en skrukarabin i restløkka tilbake til sælen som en backup (redundancy!) Hvis man skal klatre i en gruppe på tre med dobbelttau og to skal klatre samtidig på hvert sitt tau, må man bruke tau som er tykkere enn 8,7 mm. Tau som er tynnere enn dette er ikke beregnet for å holde en person alene, det er grunnen til at det kalles halvtau.
Under klatringen er det som er nevnt under ledeteknikk viktig. Første person opp velger et sted for anker som er beskyttet for isfall fra neste taulengde. Når første skrue er satt klipper man seg inn i øverste hull i skruen med en kortslynge på vanlig måte. Deretter bygger man et vanlig isanker. Det er best å bruke en selvlåsende taubrems, for eksempel en reverso. Denne kan festes over knuten i slyngen sånn at den "splitter" begge slyngebeina. Fordelen med denne er at man kan slippe med begge hender dersom noe skjer eller hvis man vil spise/ta bilder. Man kan også bruke en "munte hitch" hvis man ikke har noe annet å sikre med (men da må man aldri slippe). Andre person opp klipper seg ut av kortslyngene og klipper inn tauet under seg sånn at siste person finner veien. Det er viktig å tenke på hvilken rekkefølge man stiller seg når man ankommer ankeret i forhold til hvilken rekkefølge man tenker å forlate det, dvs den som skal lede må stå nærmest linja som skal klatres. Før lederen begynner å klatre er det viktig å klippe tauet i en kortslynge til en av ankerskruene sånn at man unngår faktor 2 fall. Det burde også settes en isskrue så fort som mulig etter ankeret. Faktor på fall = lengde på tau ute / lengde på fall totalt. Faktor = 2 er den største belastningen man kan generere. Fallengde beregnes som høyde over siste sikring ganger to + dynamikk i tauet + slakk i systemet.
Rappell
Fra toppen av en multipitch på is rappellerer man ofte fra et abalakov-anker. Hvis man er usikker på om man har laget en god nok abalakov bør man lage to. Når første person skal rappellere burde alltid ankeret ha en backup i tilfelle det ikke holder. Dette gjøres med en kort- eller langslynge fra det vanlige ankeret til tauet. Man kan rappellere rett fra taubremsen eller fra taubremsen via en slynge med to knuter. Slynga festes til sikringsløkka i sælen med en "girth hitch" og en skrukarabin hektes i den første løkka (og låses deretter rundt begge tau og taubremsvaieren).
Den første som kommer ned til neste rappellpunkt lager først et nytt rapellanker og sikrer seg selv før man åpner taubremsen og roper "off rappell". Det er viktig å også binde rappell-tauet fast i ankeret i tilfelle ankeret på toppen ryker. Hvis det er mye strekk i tauet er det viktig å ikke ta av taubremsen eller knyte opp begge knutene på en gang, da kan man risikere at man "mister tauet" oppover. Alle burde bruke en prussik som backup. Denne festes til lårløkka hvis man rappellerer direkte fra taubremsen og i sikringsløkka hvis man rappellerer med slyngeforlengelse. Hvis en person ikke har prussik må en person under holde begge tau under rappellen sånn at de kan strammes og stoppe personen hvis noe skjer.
Mix-klatring
Mix-klatring er klatring med stegjern og isøkser på ruter som både er fjell og is. Det helt nytt for alle oss og har vært veldig lærerikt. Mix-klatring oppstod blant isklatrere på syttitallet som en reaksjon på at det meste av tilgjengelig is som fantes allerede var klatret. Derfor er de fleste mix-ruter veldig utfordrende og gradene starter høyt. Teknikken man bruker på fjellpartiene er ulik teknikken på is. Man hugger og sparker åpenbart ikke, men hekter øksene på små utspring eller i sprekker. Stegjernsplasseringene blir mest stabile hvis man bare bruker den ene frontpiggen. I store horisontale sprekker er det mest effektivt å plassere stegjernene lengst mulig ut for å unngå å "begrave" beina. Jo lenger inn i sprekken man har beina, jo brattere føles veggen. Det er viktig å holde tyngdepunktet lavt på øksene ellers har de lett for å glippe. Øksetakene har kun positiv trekkraft i en retning. Armene burde for det meste holdes strake, øverste arm burde alltid være strak. Man må ikke reise seg opp rett bak en øks da den plutselig kan glippe og slå ut tenner og brekke neser. Man må være mer nøyaktig med plassering av både økser og stegjern, derfor er det super of presisjonstrening for is- og vanlig fjellklatring. I motsetning til på is er det smart å bevege hoftene sideveis inntil veggen for å få en maksimal rekkevidde. For å holde balansen kan man "flagge" et bein ut fra veggen. For eksempel en "twist-lock" posisjon hvor man henger fra venstre arm, høyre bein settes opp, høyre hofte vris inn mot veggen og venstre ben strekkes ut bak i løse luften. Alltid dobbelsjekk om øksetaket er bra, let alltid litt ekstra etter "the sweet spot" hvor øksa sitter aller best. I en sprekk som er litt for bred til at bladet sitter av seg selv kan man bende forsiktig til siden, "torquing". Man kan også bruke "lay back" teknikk med sidetak i mix-klatring.
Når man leder på is skrur man inn isskruer som sikring underveis. Disse klippes til tauet til via en kortslynge og en ikke-låsende karabin (sikrer er bundet inn i sin ende av tauet). De vanligste isskruer er mellom ti og tjueto cm lange. Alle lengder har samme lenge på gjenge-området, derfor har de lik styrke i forhold til å bli dratt ut. En iskrue som er godt plassert har styrke på elleve kilonewton (kN), altså halvparten av resten av klatresystemet, men likevel mer enn nok til å holde vår kroppsvekt (opp mot en kN). En årsak til at man har flere lengder av iskruer er at man ofte kan ha dårlig is på overflaten, men bedre i bunn og har da behov for en lang skrue. Hvis man har dårlig tid eller isen ikke er så tykk vil man gjerne sette en kort skrue.
Kunsten å sette en god iskrue:
 |
| Den eneste gangen jeg kommer til å smile mens jeg skrur... |
Velg et bra sted å stå. Det tar tid så det er viktig å bruke minst mulig krefter. Sentrer den ene øksa mellom to gode skulderbrede fotplasseringer eller mer hvis det gir mer stabilitet. Match den andre øksa i samme høyde, men ikke for nære for da kan første øks ryke. Vær sikker på at øksa du skal henge fra sitter bombe! Spark gjerne ut en liten hylle i isen for å sette den ene foten flatt hvis det er mulig. Heng på armskjelettet fra en øks og skru med den andre. Ha avslappet håndgrep rundt øksa.
Konkav is er sterkest. Let alltid etter en grop for å plassere iskruer, eventuelt hugg ut en selv.
For å forhindre at skruehullet skal smelte er det bra å velge en skyggeside, eventuelt hugg en renne inn i isen sånn at du får en skyggeside. Hvis man har snø tilgjengelig kan man lage en snøball over isskruen. Velg helst et sted mellom fuktig is, hvor det er nærmere null grader og smelting, og tørr is som er sprø og hard. Sett flest skruer i starten. Tenk alltid på hvor godt de andre skruene sitter om den siste skruen ryker. Sett alltid en skrue før overganger, for eksempel før du klatrer fra et bratt parti til en hylle, rett før hyllekanten. Mange ulykker skjer akkurat i denne overgangen fordi det blir slakere som gjør at hælene dras letter oppover og frontpiggene vippes ned og ryker. Det er også lurt å sette en skrue før et vanskelig parti, når man ikke kan se hva som kommer ovenfor eller hvis man ser at iskvaliteten blir dårligere lenger oppe. En god avstand mellom skruene er ca to kroppslengder. Det aller viktigste er å se på linja og ha en plan før man klatrer. Rens bort dårlig overflateis ved å hugge med tak på øksa høyere på skaftet og med huggretning på skrå inn mot isen. For best utnyttelse av kroppsvekta, sett skruen i hoftehøyde. Sett skruen vinkelrett på isoverflaten. Følg godt med på isen som kommer ut når du skrur, er det for mye luft eller snø - rist litt løs og sett en ny!
Når en skal klatre is på led vil man ofte ha den som sikrer klippet til et isanker i starten av linja. Dette gjøres i situasjoner hvor det er sjanse for at sikreren også faller hvis klatreren faller før første skrue eller hvis skruene ryker. Sikreren velger et sted litt til siden for linja som skal klatres for å unngå å bli truffet av isfall og setter en isskrue hvor tauet klippes inn med dobbelt halvstikk. "Spotting", som man gjør på vanlig ledklatring, gjør man logisk nok ikke på is fordi den som spotter potensielt får tjueåtte sylskarpe pigger og to økser i ansiktet. Vær veldig observant på tauet sånn at ikke det havner under et stegjern, det kan bli veldig kjipt. Hugg alltid til du er sikker på at øksa sitter. Bruk god tid, vær nøye og rist løs i både armer og legger underveis. Man burde ikke falle på isled fordi sjansen for skade er så stor. Det ender minst med en brukket ankel fordi stegjerna henger seg opp i isen på vei ned. Se etter gode
 |
| Gabbe på led med fine skrueplasseringer |
Ankerbygging
Et vanlig isanker består av minimum to isskruer med en vanlig karabin i hver med porten pekende utover, en slynge med en overhåndsknute/åttetallsknute og en skrukarabin. Tidligere har jeg lært å alltid bruke to skrukarabiner øverst i alle anker, men her lærer vi at det er mer enn bra nok med vanlige karabiner. Man bruker gjerne en kort og en lang skrue. Disse settes diagonalt i forhold til hverandre fordi is bryter oftest enten i horisontale sprekker eller i vertikale svakheter. Man kan tenke seg en kvadrat med sider på tretti centimeter og skruer i to av hjørnene. Slynga klipses inn i de to karabinene og knuten på slynga knytes sånn at begge skruene får lik belastning når man trekker i den retningen man skal belaste ankeret. Vinkelen mellom de to slyngebeina rett over knuten må ikke være mer enn nitti grader. Ganske enkelt og greit! Man skal alltid tenke igjennom om man har et ideelt anker før man
 |
| Olof trener på ankerbygging |
Integrity - hver skrue må være god i seg selv
Duplication - minst to sikre punkter
Equalization - lik belastning på begge skruene via knuten
Angle - vinkel under nitti grader
Load - knyt i forhold til den retning ankeret kommer til å belastes
Et fremmedord for meg som ofte er gjentatt både i forhold til å sette skruer på led og å bygge ulike anker er "redundancy". Det har jeg fortstått som at man alltid lager en backup hvis en komponent i systemet ryker. I dette tilfellet har man to skruer og knuten som forhindrer sjokkbelastning på systemet.
Et annet type anker er "V-thread" eller Abalakov anker som det heter i Norge. Det består av et tynt klatretau, sju millimeter tykt, som tres gjennom en vinklet kanal i isen. Kanalen lager man ved hjelp av en lang isskrue (22cm) som skrus inn i isen med en vinkel på seksti grader. Deretter måler man med isskruen og lager neste hull litt kortere enn 22 cm fra det første, fortsatt med seksti grader mot den andre kanalen sånn at de møtes. Det er litt vanskelig å treffe i starten, derfor kan det være lurt å ha en isskrue stående litt ut fra det første hullet og sikte etter. Når man har fått en sammenhengende kanal trer man i tauet og bruker en spesiell krok, abalakov krok, til å fiske ut tauet fra det andre hullet. Tauet knytes til en sirkel ved hjelp av en dobbel fiskeknute eller en flat overhåndsknute. Dette ankeret tåler 30-35 kN hvis det er laget i god is, som er mye mer enn hele klatresystemet vårt tåler totalt (22 kN). Et abalakov regnes som bombesikkert og brukes derfor til å rappellere fra. Det kan lages i alle retninger, men er for de fleste enkelst å lage enten horisontalt eller vertikalt.
 |
| Et veldig bra abalakov-anker, men finn en feil...! |
Man kan, som i vanlig klatring, bruke trær og steiner til forankring. En enkel og sikker måte som kan brukes til topptauanker er å knyte et kort arbeidstau til to faste trær med pålestikk. For at hvert tre skal ta like mye vekt knyter man en åttetallsknute med dobbelløkke ("bunny ears") eller en BFK (=big fucking knot som er en åttetallsknute med fire tau og dermed to løkker) i den retningen ankeret skal belastes. I hver løkke festes en skrukarabin i motsatte retninger sånn at portene danner et kryss når begge er åpne. Et annet alternativ er å lage en "basket hitch" med et arbeidstau rundt et stort tre forbundet med en kontinuerlig åttetallsknute ("figure 8 bend") og knyt et sentralt punkt med en dobbelløkke åttetallsknute.
Mange knutereferanser her som kan friskes opp ved hjelp av for eksempel en knuteside på internett.
Multipitch
Noe av det viktigste når man skal klatre flere taulengder er at man har et fast og godt system for kommunikasjonen. Når man er førtifem meter oppe, det blåser litt og man ikke kan se den andre er det lett at ord høres like ut. Derfor er det viktig at ordlyden i de ulike kommandoene er så forskjellige som mulig. Jeg har lært mange ulike systemer på ulike språk, men har adoptert det nye vi har lært på Yamnuska rett og slett fordi jeg tror det er det tryggeste. Det har annenhver kommando og gangen er som følger: that´s me - on belay - climbing - climb on - secure - off belay --> that´s me - on belay - osv.
 |
| To morgen-team på parallelle multipitcher på Weeping Wall i 20 minusgrader, brr |
Under klatringen er det som er nevnt under ledeteknikk viktig. Første person opp velger et sted for anker som er beskyttet for isfall fra neste taulengde. Når første skrue er satt klipper man seg inn i øverste hull i skruen med en kortslynge på vanlig måte. Deretter bygger man et vanlig isanker. Det er best å bruke en selvlåsende taubrems, for eksempel en reverso. Denne kan festes over knuten i slyngen sånn at den "splitter" begge slyngebeina. Fordelen med denne er at man kan slippe med begge hender dersom noe skjer eller hvis man vil spise/ta bilder. Man kan også bruke en "munte hitch" hvis man ikke har noe annet å sikre med (men da må man aldri slippe). Andre person opp klipper seg ut av kortslyngene og klipper inn tauet under seg sånn at siste person finner veien. Det er viktig å tenke på hvilken rekkefølge man stiller seg når man ankommer ankeret i forhold til hvilken rekkefølge man tenker å forlate det, dvs den som skal lede må stå nærmest linja som skal klatres. Før lederen begynner å klatre er det viktig å klippe tauet i en kortslynge til en av ankerskruene sånn at man unngår faktor 2 fall. Det burde også settes en isskrue så fort som mulig etter ankeret. Faktor på fall = lengde på tau ute / lengde på fall totalt. Faktor = 2 er den største belastningen man kan generere. Fallengde beregnes som høyde over siste sikring ganger to + dynamikk i tauet + slakk i systemet.
Rappell
Fra toppen av en multipitch på is rappellerer man ofte fra et abalakov-anker. Hvis man er usikker på om man har laget en god nok abalakov bør man lage to. Når første person skal rappellere burde alltid ankeret ha en backup i tilfelle det ikke holder. Dette gjøres med en kort- eller langslynge fra det vanlige ankeret til tauet. Man kan rappellere rett fra taubremsen eller fra taubremsen via en slynge med to knuter. Slynga festes til sikringsløkka i sælen med en "girth hitch" og en skrukarabin hektes i den første løkka (og låses deretter rundt begge tau og taubremsvaieren).
Den første som kommer ned til neste rappellpunkt lager først et nytt rapellanker og sikrer seg selv før man åpner taubremsen og roper "off rappell". Det er viktig å også binde rappell-tauet fast i ankeret i tilfelle ankeret på toppen ryker. Hvis det er mye strekk i tauet er det viktig å ikke ta av taubremsen eller knyte opp begge knutene på en gang, da kan man risikere at man "mister tauet" oppover. Alle burde bruke en prussik som backup. Denne festes til lårløkka hvis man rappellerer direkte fra taubremsen og i sikringsløkka hvis man rappellerer med slyngeforlengelse. Hvis en person ikke har prussik må en person under holde begge tau under rappellen sånn at de kan strammes og stoppe personen hvis noe skjer.
Mix-klatring
 |
| Olof på en hard rute |
 |
| Legg til bildetekst |
