Grand finale

 Mt Columbia. Det høyeste fjellet innenfor De Canadiske Nasjonalparkers grenser, 3747 m. Høyeste fjell i min bestigningshistorie. Godt over totusen meter lavere enn Olof og Gabriels største. Ekstremt ustabilt vær. Flere semestergrupper har forsøkt å legge siste ekspedisjon hit. Femtifemti bestigningssuksess i følge Grant, vår veileder på denne selvledede ekspedsjonen hele semesteret har bygget opp til. Vi tar utfordringen!
Vi starter tidlig fra Canmore, nærmere natt enn morgen. Forhåpentligvis er snøen over bresprekkene på Athabasca-breen fortsatt frossen og bærende. Vi spenner skiskoa på for første gang på en god stund, trøtte, trasker i froststiv gjørme opp til bretunga. Tunge sekker proppet for fem dager på breen. På med tau og så er vi i gang. Garrett leder oss fram mot første av tre etasjer isfall. Det er tungt å gå når man er trøtt. Gjennomsnittlig søvntid i gruppa for gårsnatten var godt under tre timer. Vi pauser og diskuterer hvordan vi skal takle de fem hundre høydemetrene med is som velter ned mot oss. Hele høyre flanke opp ser hel og sprekkfri ut, men ligger i treffsonen for massive, overhengende seracer. Det er utelukket. Vi har sett oss ut en rute som snirkler seg mellom de verste sprekkene. Yuhi leder an opp. Skylaget har begynt å bryte, temperaturen stiger og seracer dundrer ned på hver side med jevne mellomrom. Vi er fornøyde med rutevalget.

Den største seracen faller for oss, det rister i kropp og psyke

Nord Athabasca-breens tre etasjers isfall, cruxet på ruta

God klaring til seracene

Værmeldingen er av slaget "litt sol, litt sky og litt regn" for dag en. For de neste fire dagene er det ventet store mengder nedbør. Usikkert i hvilken form og på hvilket tidspunkt. Det lover ikke godt for toppsuksess da utallige ekspedisjoner før oss har blitt fanget av storm og dårlig sikt på vei opp. Været i Canadian Rockies er mer uforutsigbart enn i Trøndelag. I dag har ruletten stanset på sol.
Som et snegletog kryper vi opp. Jo høyere vi kommer, jo mer titter solen fram. Samtlige av oss er tørste, trøtte og solbrente, inkludert guidene. Etter åtte timer har vi nådd nesten 3000 moh og hammeren faller for camp. Været ser lovende ut. Vi bestemmer oss for en kort natt og toppstøt allerede dagen etter.

Vi skimter Mt Coulumbia rett før vi setter camp

Siste høydemetrene før breen flater ut

Værbingoen har gitt oss fantastiske forhold. Man skal ikke sove bort godværstida så vi setter avreise til 04:00

Vi kommer raskt i posen og like raskt opp igjen føles det som. Frokost i mørket. Som vi har lært og erfart er det kaldest rett før sola står opp. Tauet fra i går kan stå av seg selv og vi er glade vi lot knutene fra i går sitte i. Olof leder an. Breen er flat og mørk, bare opplyst av hodelyktene i fire kilometer. Så begynner det å helle, først litt og deretter mer. Vi må tape cirka hundre høydemeter ned i "The Trench" som skiller oss fra platået som leder bort til Columbia. Vi har tatt av oss fellene, men er fortsatt i tau. Det må heller gå for sakte enn for fort med fullt av tversgående bresprekker på vei ned. Vi finner en trygg passasje med god klaring til to gapende hull i isen på hver side.

Olof kjemper med frossent tau rett før soloppgang

Vi går med synet på høyspenn etter skjulte sprekker utenfor hodelyktas rekkevidde

På vei ned i The Trench. South Twin til høyre

Gabbes taulag velger veien på andre siden av denne skjulte fellen

Mount Columbia skimtes i det fjerne

De siste 450 høydemetrene bytter vi ski mot stegjern og sparker oss 40-50 grader bratt snø/is

Gabbe på vei over kanten til toppen

Summit!

Et snev av lykke før turen ned tar til

Vi når toppen nøyaktig ni timer etter avgang fra camp. På turen opp har vi vandret inn og ut av tett skydekke, men alltid kommet ut på andre siden. På veien ned tetner det mer og mer til. Temperaturen stiger og det kladder store klumper under stegjerna for hvert skritt. Jeg kan nesten kjenne høre hvordan snøbroene mister styrke og sikten blir kortere og kortere. Tilslutt ser vi såvidt gruppa til Gabriel tjue meter til høyre for oss. Da vi krysser Bergschrunden og entrer breen igjen bryter skoa mi igjennom den tidligere sterke snøbroen og jeg befinner meg plutselig til låret i sprekken mellom breen og snøen. Både Olof og MB har meg stramt i tau på begge sider og jeg kan fint kravle meg opp uten problem. Jeg kjenner at det ikke behøver å bli mer spennende.

Veien tilbake til camp føles som flere dager. Vi er innhyllet tett i hvitt. Vi er pinlig nøyaktige med navigasjonen og følger med på gps hvor vi har merket sentrale sprekker. Fra The Trench og opp til 3000 meter igjen sikter vi på nåløyet mellom to gigantiske bresprekker. Jeg er i front og går oppover på kompasskurs i maks fem meter sikt. Blaut snø klasker ned over hele meg når jeg plutselig kjenner at skia mi er på vei nedover. Jeg stopper instinktivt og går mine egne spor tilbake og gjør en nittigraders sving tilbake til oppoverbakken. Akkurat da man trodde og håpet på mindre spenning i hverdagen. Det er bare å bite i det, være glad for at man ikke havnet helt ned i bresprekken og fortsette. Godt teamarbeid gjør at vi treffer prikk på camp to timer senere, fjorten og en halv time fra avgang. Den lengste dagen i semesteret til nå.

Dagen etter er vi innhyllet i en riktig ille snøføyk som varer hele dagen. Det har snødd nesten tretti cm over natta

Vi satelittelefonerer og får høre at verre vær er i vente. Vi planlegger å trekke oss ut så fort været blir bare en anelse bedre

Vi feirer Olofs bursdag og koser oss med mat, høytlesning og småturer ut for å bygge på snøveggene rundt teltet

Bursdagsmenyen består av kjeks med fois gras og marble cheddar til forrett, quinoa og grønnsakssuppe, hovedrett bison stew med mango chutney og nainamo kake til dessert

Etter flere runder opp fra klokka tre er det endelig hull i skylaget når klokka nærmer seg fem

Alle knipser i eufori når sola treffer campen. Etter bare en dag i det hvite. Tenk når man er fast i ukesvis..

Rett før isfallet ruller nedover

Vi bestemmer at turen ned er trygg uten tau. God sikt, kjennskap til området og god frost over natta hjelper oss til sesongens sannsynligvis siste svinger. I tillegg gjør det turen hjem mye raskere

Fordi det ennå er tidlig på dagen og tidsrommet man er i faresonen under seracene er mye kortere på vei ned, kjører vi høyre flanke. Det gir resultat i flere supre svinger

Med en dag tidligere tilbakekomst bestemmer vi oss for å ta en bonustur på Mt Baldie dagen etter

Enkel klatring, litt regn, ingen snø å svinge øksa i. Bare luksus

Nå er vi på egenhånd og har fått besøk av svenske venner. Jeg tenker vel at jeg skriver litt om det vi driver med også. Kanskje ikke like spektakulært, det skal vel mye til. Men det blir senere, nå skal vi ut å løpe "Triple Crown of Canmore"
Kristine

Gjengen på toppen av siste tur for semesteret. Så slippes vi løs til egne prosjekt!

Isbre og storfjell - endelig!

Kurset er nærmere slutten enn midten. Det er på tide for alle komponentene å bli sydd sammen. Det er på tide å lære å takle alpint terreng på ordentlig. Ikke lange multipitch på tørr stein med boltede anker. Ikke tjuemeters isfall med et solid tre i toppen. Heller ikke et forutsigbart snølag man kan sette fine svinger i. Endelig kjører vi til fjells for å klatre til topps forbi alle hindringer.

Gabbe og Kristine trener på å stoppe når man sklir på snø, kalt "self arrest" på engelsk

Først må vi lære noen skills. Vi har med oss Pat og Brent, to utrolig kunnskapsrike og morsomme veiledere. Dag en driller de oss i hvordan man beveger seg på snø, hvordan man bruker isøksa til annet enn å svinge løs på is, hvordan man redder seg selv fra å ende der man startet om man begynner å skli og hvordan man forankrer seg i snøen. De gir oss kunnskap om tauets ulike funksjoner i snøklatring og på en isbre, hvordan man gjenkjenner sprekker i breen og hvordan man redder hverandre opp etter et fall ned i en bresprekk. En lang dag med, for meg, utrolig mye ny kunnskap. Breferdsel er det eneste jeg ikke har vært borti i det hele tatt på kurset til nå. Det er så gøy lære noe helt nytt som i tillegg åpner for nye måter å oppleve naturen der hjemme på. Jeg kommer til å renskrive alle notater til et eget lært-innlegg. Definitivt mye bra å huske til senere.

Olof krysser breelva med kabel etter en lang dag med trening på redninger, tausystemer og anker. Bonusbestigning av Little Snow Dome på vei hjem (til høyre i bildet) Athabasca-breen hvor vi startet dagen skimtes såvidt mellom Little Snow Dome og Andromeda

Yuhi bundet inn for brevandring for to med friksjonsknuter i tauet og Kiwi-kveil om nakken

Veilederne har høye forventninger til oss og kaster oss ut i realistiske scenarioer med redninger og bratte snøsider som skal bestiges. Vi må kunne våre tausystemer og steg-sparking. Og vi får skryt. Olof må snøklatre over en "bergschrund" og redde partneren sin fra bresprekkdøden alene siden de bare er to. Vi andre har nok med å være to som redder en. Snøankerene våre holder og vi får praktisert alle skills i løpet av dagen. Plutselig er vi på toppen av Little Snow Dome og har storslått utsikt. På vei ned lærer vi om effektiviteten av en "sittende glissade" også kalt rumpesklie. Vi syr sammen snøflekkene nedover og er i dalbunnen på en svisj.

Garrett er offer i "bresprekken" og Gabbe strever og lykkes med redning på avansert nivå

Gabriel

Mot toppen!

Veilederne ser at vi er en kompetent gjeng og planlegger en større utfordring, Silver Horn. På grunn av økende oppvarming av snøen over bresprekkene utover dagen er det et smart trekk å starte tidlig. Vi staver ut av teltet halv fire og er ute av bilen en time senere på vei mot bretunga. Det rapporteres om at dårlig vær er på vei inn og vi legger om planene til en mindre krevende rute opp til en av fortoppene til Mt.Athabasca. Dette gir oss muligheten til å ta forsetet og lede turen som en gruppe på "egenhånd". Etter halvannen times vandring er vi ved foten av breen. Den reiser seg 200m opp foran oss, bratt og blå is, full av bresprekker. Jeg kjenner at det er lenge siden isklatringen i mars når jeg spenner på stegjerna og klipper inn isskruene i selen.

Den nordlige bretunga på Athabasca-breen med Silver Horn badet i sol opp til høyre

Foran bretunga. Ruta vår gikk opp snøsida litt til høyre for den tynne istråden som forbinder de to ispartiene

Vi deler oss i grupper på to for klatringen, jeg med Yuhi. Isen er solid, mindre sprø enn fossefallisen og jevnere. Den motoriske hukommelsen sparker i gang, spenningen slipper og det er bare gøy. Vi klatrer annenhver led, trener på raske overganger og etter fire taulengder begynner isen å flate ut og dekkes av snø. Jeg ankrer så fort jeg finner et bra sted å stå. Når jeg roper til Yuhi at han kan klatre ser jeg at vi har sigende områder med snø i alle retninger. Noen meter til venstre for ankeret gaper en bunnløs bresprekk. 

Jeg sikrer opp Yuhi på taulengde nummer to

Gabbe på vei opp taulengde nummer tre

Doug leder taulengde nummer to med Olof som sikrer, eller fotograferer? 

Vel oppe på kanten av breen er klokka blitt halv ti. Alle har kommet seg opp bretunga relativt raskt og i god stil. Vi går sammen i taulag på fire og reorganiserer tauene til brevandringsmodus. Vi er tvunget til å krysse noen av bresprekkene og konsulterer med veilederne. De ber oss holde stramme tau mens vi er på vei over slik at fallet ikke blir langt om snøbroene ikke holder. Som eneste jente i gruppa legger jeg bort tøfftrynet og kryper over. Til og med Pat erter.  Bretogene sniler framover og til slutt er det bare James igjen i enden av Gabriel og Pats taulag. Før vi rekker å knipse er James til livet i en av sprekkene. Vi holder pusten. Snøen under armene holder. Han kravler seg opp og vi puster ut.
Resten av ruta slynger seg over breen og i enden opp en bratt snørenne, så bratt at ingen av oss hadde pust til å ta opp kameraet. Vi kommer over i steinete terreng og rangler opp ryggen til toppen av Boundary Peak.

Endelig over på "trygt" breterreng med Sunwapta Lake i bakgrunnen, posering som de gamle bestigerne

Boundary Peak

Fra v Brent, Pat, Jessie, Yuhi og Garrett

Olof legger igjen litt av seg selv på vei ned fra Boundary gjennom en andregrads forbrenning på høyre rumpeball. Hvordan i alle dager? Ja, det kan man si. Det er ikke bare ufarlig å kjøre sitting glissade. Vær obs på hardt underlag. Fra 0 til hero på sekunder!

Planen for uka videre er å først dra på et større prosjekt sammen som en gruppe og deretter få inntog av flere guider fra Yamnuska. Med en student-guide ratio på 2:1 kan vi bli veiledet opp noe enda større. Alle er gira. En katastrofal værmelding legger alle planene på is og vi migrerer til Jasper for å klatre. Det viser seg å være et godt valg. Vi får høre at det har regnet overalt ellers og vi har ikke kjent en dråpe. Veggen ligger langt innover i en granskog. Flott oransjefarget stein som ser fryktelig løs ut, men som sitter støpt. Vi lærer hvordan man kan redde ned en skadet klatrepartner og å sette opp et 3:1 eller 5:1 heisesystem. Også får vi klatre såklart. Rutene er veldig bratte og med et stort tak på toppen. Ikke min favoritt, men jeg jobber meg opp og perser på overhengende rute. På vei hjem møter vi vår første grizzly ansikt til ansikt gjennom bilvinduet.

Vi lærer å redde hverandre og klatrer innimellom

 

Vi ser vår første grizzly på veien tilbake

Dagen som egentlig skulle være den største toppdagen våkner vi til juleomgivelser og total white-out. Ikke et fjell i sikte. Det laver ned store snøflak i jevn takt og vi bestemmer oss for å pakke sammen, kjøre sørover og øve på redningsscenarioer et litt varmere sted. Ved Thompson snør det like mye som oppe på Icefields Parkway. Vi kjører på likevel. Søkk våte får vi øvd masse på å redde hverandre på ulike måter. Vi lærer også å klatre opp med prussiker på fritthengende tau. Tungt!

Rett opp med egne krefter - ikkeno problem!

Lang vei hjem blir kort med Brent som DJ og Pat som sjåfør

Vi er belønnet med hele to dager fri (hvorav den grundige blogg-rapporten). I går var vi ute på lokalbryggeriet, The Grizzly Paw, med hele gjengen, inkludert vår fine venn fra førstehjelpskurset, Joy. Hun har tidenes beste utsikt og er utrolig flink til å male. Vi er så heldige å få bo hos Jeff, Hillary and Clara disse dagene som bor like ved Joy. I kveld griller vi på verandaen. Vi har klatret på innegymmen og svømt, Olof og Jeff har vært på stisykling. Vi synes vi har fortjent middag nå. 

Neste tur er vårt siste kurseventyr. Merkelig!

Kristine

Salat på Joys veranda. Henens nye verk til venstre