Grand finale

 Mt Columbia. Det høyeste fjellet innenfor De Canadiske Nasjonalparkers grenser, 3747 m. Høyeste fjell i min bestigningshistorie. Godt over totusen meter lavere enn Olof og Gabriels største. Ekstremt ustabilt vær. Flere semestergrupper har forsøkt å legge siste ekspedisjon hit. Femtifemti bestigningssuksess i følge Grant, vår veileder på denne selvledede ekspedsjonen hele semesteret har bygget opp til. Vi tar utfordringen!
Vi starter tidlig fra Canmore, nærmere natt enn morgen. Forhåpentligvis er snøen over bresprekkene på Athabasca-breen fortsatt frossen og bærende. Vi spenner skiskoa på for første gang på en god stund, trøtte, trasker i froststiv gjørme opp til bretunga. Tunge sekker proppet for fem dager på breen. På med tau og så er vi i gang. Garrett leder oss fram mot første av tre etasjer isfall. Det er tungt å gå når man er trøtt. Gjennomsnittlig søvntid i gruppa for gårsnatten var godt under tre timer. Vi pauser og diskuterer hvordan vi skal takle de fem hundre høydemetrene med is som velter ned mot oss. Hele høyre flanke opp ser hel og sprekkfri ut, men ligger i treffsonen for massive, overhengende seracer. Det er utelukket. Vi har sett oss ut en rute som snirkler seg mellom de verste sprekkene. Yuhi leder an opp. Skylaget har begynt å bryte, temperaturen stiger og seracer dundrer ned på hver side med jevne mellomrom. Vi er fornøyde med rutevalget.

Den største seracen faller for oss, det rister i kropp og psyke

Nord Athabasca-breens tre etasjers isfall, cruxet på ruta

God klaring til seracene

Værmeldingen er av slaget "litt sol, litt sky og litt regn" for dag en. For de neste fire dagene er det ventet store mengder nedbør. Usikkert i hvilken form og på hvilket tidspunkt. Det lover ikke godt for toppsuksess da utallige ekspedisjoner før oss har blitt fanget av storm og dårlig sikt på vei opp. Været i Canadian Rockies er mer uforutsigbart enn i Trøndelag. I dag har ruletten stanset på sol.
Som et snegletog kryper vi opp. Jo høyere vi kommer, jo mer titter solen fram. Samtlige av oss er tørste, trøtte og solbrente, inkludert guidene. Etter åtte timer har vi nådd nesten 3000 moh og hammeren faller for camp. Været ser lovende ut. Vi bestemmer oss for en kort natt og toppstøt allerede dagen etter.

Vi skimter Mt Coulumbia rett før vi setter camp

Siste høydemetrene før breen flater ut

Værbingoen har gitt oss fantastiske forhold. Man skal ikke sove bort godværstida så vi setter avreise til 04:00

Vi kommer raskt i posen og like raskt opp igjen føles det som. Frokost i mørket. Som vi har lært og erfart er det kaldest rett før sola står opp. Tauet fra i går kan stå av seg selv og vi er glade vi lot knutene fra i går sitte i. Olof leder an. Breen er flat og mørk, bare opplyst av hodelyktene i fire kilometer. Så begynner det å helle, først litt og deretter mer. Vi må tape cirka hundre høydemeter ned i "The Trench" som skiller oss fra platået som leder bort til Columbia. Vi har tatt av oss fellene, men er fortsatt i tau. Det må heller gå for sakte enn for fort med fullt av tversgående bresprekker på vei ned. Vi finner en trygg passasje med god klaring til to gapende hull i isen på hver side.

Olof kjemper med frossent tau rett før soloppgang

Vi går med synet på høyspenn etter skjulte sprekker utenfor hodelyktas rekkevidde

På vei ned i The Trench. South Twin til høyre

Gabbes taulag velger veien på andre siden av denne skjulte fellen

Mount Columbia skimtes i det fjerne

De siste 450 høydemetrene bytter vi ski mot stegjern og sparker oss 40-50 grader bratt snø/is

Gabbe på vei over kanten til toppen

Summit!

Et snev av lykke før turen ned tar til

Vi når toppen nøyaktig ni timer etter avgang fra camp. På turen opp har vi vandret inn og ut av tett skydekke, men alltid kommet ut på andre siden. På veien ned tetner det mer og mer til. Temperaturen stiger og det kladder store klumper under stegjerna for hvert skritt. Jeg kan nesten kjenne høre hvordan snøbroene mister styrke og sikten blir kortere og kortere. Tilslutt ser vi såvidt gruppa til Gabriel tjue meter til høyre for oss. Da vi krysser Bergschrunden og entrer breen igjen bryter skoa mi igjennom den tidligere sterke snøbroen og jeg befinner meg plutselig til låret i sprekken mellom breen og snøen. Både Olof og MB har meg stramt i tau på begge sider og jeg kan fint kravle meg opp uten problem. Jeg kjenner at det ikke behøver å bli mer spennende.

Veien tilbake til camp føles som flere dager. Vi er innhyllet tett i hvitt. Vi er pinlig nøyaktige med navigasjonen og følger med på gps hvor vi har merket sentrale sprekker. Fra The Trench og opp til 3000 meter igjen sikter vi på nåløyet mellom to gigantiske bresprekker. Jeg er i front og går oppover på kompasskurs i maks fem meter sikt. Blaut snø klasker ned over hele meg når jeg plutselig kjenner at skia mi er på vei nedover. Jeg stopper instinktivt og går mine egne spor tilbake og gjør en nittigraders sving tilbake til oppoverbakken. Akkurat da man trodde og håpet på mindre spenning i hverdagen. Det er bare å bite i det, være glad for at man ikke havnet helt ned i bresprekken og fortsette. Godt teamarbeid gjør at vi treffer prikk på camp to timer senere, fjorten og en halv time fra avgang. Den lengste dagen i semesteret til nå.

Dagen etter er vi innhyllet i en riktig ille snøføyk som varer hele dagen. Det har snødd nesten tretti cm over natta

Vi satelittelefonerer og får høre at verre vær er i vente. Vi planlegger å trekke oss ut så fort været blir bare en anelse bedre

Vi feirer Olofs bursdag og koser oss med mat, høytlesning og småturer ut for å bygge på snøveggene rundt teltet

Bursdagsmenyen består av kjeks med fois gras og marble cheddar til forrett, quinoa og grønnsakssuppe, hovedrett bison stew med mango chutney og nainamo kake til dessert

Etter flere runder opp fra klokka tre er det endelig hull i skylaget når klokka nærmer seg fem

Alle knipser i eufori når sola treffer campen. Etter bare en dag i det hvite. Tenk når man er fast i ukesvis..

Rett før isfallet ruller nedover

Vi bestemmer at turen ned er trygg uten tau. God sikt, kjennskap til området og god frost over natta hjelper oss til sesongens sannsynligvis siste svinger. I tillegg gjør det turen hjem mye raskere

Fordi det ennå er tidlig på dagen og tidsrommet man er i faresonen under seracene er mye kortere på vei ned, kjører vi høyre flanke. Det gir resultat i flere supre svinger

Med en dag tidligere tilbakekomst bestemmer vi oss for å ta en bonustur på Mt Baldie dagen etter

Enkel klatring, litt regn, ingen snø å svinge øksa i. Bare luksus

Nå er vi på egenhånd og har fått besøk av svenske venner. Jeg tenker vel at jeg skriver litt om det vi driver med også. Kanskje ikke like spektakulært, det skal vel mye til. Men det blir senere, nå skal vi ut å løpe "Triple Crown of Canmore"
Kristine

Gjengen på toppen av siste tur for semesteret. Så slippes vi løs til egne prosjekt!