Isbre og storfjell - endelig!

Kurset er nærmere slutten enn midten. Det er på tide for alle komponentene å bli sydd sammen. Det er på tide å lære å takle alpint terreng på ordentlig. Ikke lange multipitch på tørr stein med boltede anker. Ikke tjuemeters isfall med et solid tre i toppen. Heller ikke et forutsigbart snølag man kan sette fine svinger i. Endelig kjører vi til fjells for å klatre til topps forbi alle hindringer.

Gabbe og Kristine trener på å stoppe når man sklir på snø, kalt "self arrest" på engelsk

Først må vi lære noen skills. Vi har med oss Pat og Brent, to utrolig kunnskapsrike og morsomme veiledere. Dag en driller de oss i hvordan man beveger seg på snø, hvordan man bruker isøksa til annet enn å svinge løs på is, hvordan man redder seg selv fra å ende der man startet om man begynner å skli og hvordan man forankrer seg i snøen. De gir oss kunnskap om tauets ulike funksjoner i snøklatring og på en isbre, hvordan man gjenkjenner sprekker i breen og hvordan man redder hverandre opp etter et fall ned i en bresprekk. En lang dag med, for meg, utrolig mye ny kunnskap. Breferdsel er det eneste jeg ikke har vært borti i det hele tatt på kurset til nå. Det er så gøy lære noe helt nytt som i tillegg åpner for nye måter å oppleve naturen der hjemme på. Jeg kommer til å renskrive alle notater til et eget lært-innlegg. Definitivt mye bra å huske til senere.

Olof krysser breelva med kabel etter en lang dag med trening på redninger, tausystemer og anker. Bonusbestigning av Little Snow Dome på vei hjem (til høyre i bildet) Athabasca-breen hvor vi startet dagen skimtes såvidt mellom Little Snow Dome og Andromeda

Yuhi bundet inn for brevandring for to med friksjonsknuter i tauet og Kiwi-kveil om nakken

Veilederne har høye forventninger til oss og kaster oss ut i realistiske scenarioer med redninger og bratte snøsider som skal bestiges. Vi må kunne våre tausystemer og steg-sparking. Og vi får skryt. Olof må snøklatre over en "bergschrund" og redde partneren sin fra bresprekkdøden alene siden de bare er to. Vi andre har nok med å være to som redder en. Snøankerene våre holder og vi får praktisert alle skills i løpet av dagen. Plutselig er vi på toppen av Little Snow Dome og har storslått utsikt. På vei ned lærer vi om effektiviteten av en "sittende glissade" også kalt rumpesklie. Vi syr sammen snøflekkene nedover og er i dalbunnen på en svisj.

Garrett er offer i "bresprekken" og Gabbe strever og lykkes med redning på avansert nivå

Gabriel

Mot toppen!

Veilederne ser at vi er en kompetent gjeng og planlegger en større utfordring, Silver Horn. På grunn av økende oppvarming av snøen over bresprekkene utover dagen er det et smart trekk å starte tidlig. Vi staver ut av teltet halv fire og er ute av bilen en time senere på vei mot bretunga. Det rapporteres om at dårlig vær er på vei inn og vi legger om planene til en mindre krevende rute opp til en av fortoppene til Mt.Athabasca. Dette gir oss muligheten til å ta forsetet og lede turen som en gruppe på "egenhånd". Etter halvannen times vandring er vi ved foten av breen. Den reiser seg 200m opp foran oss, bratt og blå is, full av bresprekker. Jeg kjenner at det er lenge siden isklatringen i mars når jeg spenner på stegjerna og klipper inn isskruene i selen.

Den nordlige bretunga på Athabasca-breen med Silver Horn badet i sol opp til høyre

Foran bretunga. Ruta vår gikk opp snøsida litt til høyre for den tynne istråden som forbinder de to ispartiene

Vi deler oss i grupper på to for klatringen, jeg med Yuhi. Isen er solid, mindre sprø enn fossefallisen og jevnere. Den motoriske hukommelsen sparker i gang, spenningen slipper og det er bare gøy. Vi klatrer annenhver led, trener på raske overganger og etter fire taulengder begynner isen å flate ut og dekkes av snø. Jeg ankrer så fort jeg finner et bra sted å stå. Når jeg roper til Yuhi at han kan klatre ser jeg at vi har sigende områder med snø i alle retninger. Noen meter til venstre for ankeret gaper en bunnløs bresprekk. 

Jeg sikrer opp Yuhi på taulengde nummer to

Gabbe på vei opp taulengde nummer tre

Doug leder taulengde nummer to med Olof som sikrer, eller fotograferer? 

Vel oppe på kanten av breen er klokka blitt halv ti. Alle har kommet seg opp bretunga relativt raskt og i god stil. Vi går sammen i taulag på fire og reorganiserer tauene til brevandringsmodus. Vi er tvunget til å krysse noen av bresprekkene og konsulterer med veilederne. De ber oss holde stramme tau mens vi er på vei over slik at fallet ikke blir langt om snøbroene ikke holder. Som eneste jente i gruppa legger jeg bort tøfftrynet og kryper over. Til og med Pat erter.  Bretogene sniler framover og til slutt er det bare James igjen i enden av Gabriel og Pats taulag. Før vi rekker å knipse er James til livet i en av sprekkene. Vi holder pusten. Snøen under armene holder. Han kravler seg opp og vi puster ut.
Resten av ruta slynger seg over breen og i enden opp en bratt snørenne, så bratt at ingen av oss hadde pust til å ta opp kameraet. Vi kommer over i steinete terreng og rangler opp ryggen til toppen av Boundary Peak.

Endelig over på "trygt" breterreng med Sunwapta Lake i bakgrunnen, posering som de gamle bestigerne

Boundary Peak

Fra v Brent, Pat, Jessie, Yuhi og Garrett

Olof legger igjen litt av seg selv på vei ned fra Boundary gjennom en andregrads forbrenning på høyre rumpeball. Hvordan i alle dager? Ja, det kan man si. Det er ikke bare ufarlig å kjøre sitting glissade. Vær obs på hardt underlag. Fra 0 til hero på sekunder!

Planen for uka videre er å først dra på et større prosjekt sammen som en gruppe og deretter få inntog av flere guider fra Yamnuska. Med en student-guide ratio på 2:1 kan vi bli veiledet opp noe enda større. Alle er gira. En katastrofal værmelding legger alle planene på is og vi migrerer til Jasper for å klatre. Det viser seg å være et godt valg. Vi får høre at det har regnet overalt ellers og vi har ikke kjent en dråpe. Veggen ligger langt innover i en granskog. Flott oransjefarget stein som ser fryktelig løs ut, men som sitter støpt. Vi lærer hvordan man kan redde ned en skadet klatrepartner og å sette opp et 3:1 eller 5:1 heisesystem. Også får vi klatre såklart. Rutene er veldig bratte og med et stort tak på toppen. Ikke min favoritt, men jeg jobber meg opp og perser på overhengende rute. På vei hjem møter vi vår første grizzly ansikt til ansikt gjennom bilvinduet.

Vi lærer å redde hverandre og klatrer innimellom

 

Vi ser vår første grizzly på veien tilbake

Dagen som egentlig skulle være den største toppdagen våkner vi til juleomgivelser og total white-out. Ikke et fjell i sikte. Det laver ned store snøflak i jevn takt og vi bestemmer oss for å pakke sammen, kjøre sørover og øve på redningsscenarioer et litt varmere sted. Ved Thompson snør det like mye som oppe på Icefields Parkway. Vi kjører på likevel. Søkk våte får vi øvd masse på å redde hverandre på ulike måter. Vi lærer også å klatre opp med prussiker på fritthengende tau. Tungt!

Rett opp med egne krefter - ikkeno problem!

Lang vei hjem blir kort med Brent som DJ og Pat som sjåfør

Vi er belønnet med hele to dager fri (hvorav den grundige blogg-rapporten). I går var vi ute på lokalbryggeriet, The Grizzly Paw, med hele gjengen, inkludert vår fine venn fra førstehjelpskurset, Joy. Hun har tidenes beste utsikt og er utrolig flink til å male. Vi er så heldige å få bo hos Jeff, Hillary and Clara disse dagene som bor like ved Joy. I kveld griller vi på verandaen. Vi har klatret på innegymmen og svømt, Olof og Jeff har vært på stisykling. Vi synes vi har fortjent middag nå. 

Neste tur er vårt siste kurseventyr. Merkelig!

Kristine

Salat på Joys veranda. Henens nye verk til venstre