Stegjern til isklatring burde ha mellom ti og fjorten pigger og burde ha vertikale frontpigger i stedet for horisontale, som mange vandrings-stegjern har. Vandrings-stegjern er ofte også lettere og mer fleksible enn klatre-stegjern. De mangler også det andre settet av front-pigger som er nødvendig for å få godt feste i bratt is. For å få god stabilitet og kunne stole på at stegjerna sitter er det best å ha metallbøyler som passer inn i sporet langs skotuppen foran og hælklips med bøyle bak.
Bekledning ved isklatring følger samme prinsipp med lag-på-lag som andre friluftsaktiviteter. Det er dog lurt å ta på mer på beina enn man pleier fordi det er vanskelig å justere når man først har fått på seg sælen. I tillegg er man mindre i bevegelse, særlig når man sikrer. Da er det også viktig å ha en varmere jakke til å slenge på seg. Gamasjer er først og fremst bra for å beskytte buksene mot skader fra stegjerna, men også bra for ekstra varme.
For oss som er håndkalde og er glad i votter er det bare å bite tenna sammen, her er det hansker som gjelder. Gjerne ha med tre par for her blir det mye vann.
Vi har også fått en god inføring i hvordan man best pakker sekken med viktigste poeng å pakke lagvis nedover "in order of need". Stegjern, hjelm og sæle øverst sånn at man får tak i det med en gang det begynner å bli isete.
Sekken bør ikke være for stor eller for liten, 35-45 L er en bra størrelse. Noen sekker har små slynger for å feste isøksene. For meg var det ikke åpenbart hvordan disse brukes. Tre isøksskaftet ned i slyngen ovenfra helt til øksa stopper. Dra deretter skaftet opp og ut fra sekken sånn at skaftet kan festes lenger opp på sekken og hodet på øksa er ned med den skarpe delen inn mot midten. Smart.
Når man har tatt på stegjern er det viktig å sjekke at piggene sitter i midtlinjen foran og at hælklipsen bak er på riktig sted. Dette er som kameratsjekken av klatresælen et utrolig viktig ledd i sikkerheten. Det er nok ikke særlig kult å plutselig være midt i veggen med bare et stegjern å stå på. Det er også viktig å sjekke hjelmen ved å gi den et lett slag forfra. Den skal ikke skli bakover sånn at panna blir eksponert. Når alt er på og dobbeltsjekket er det et poeng å "switch your brain to crampon-mode" som veileder Karl så fint sa det. Det vil si brede bein i cirka en skulderbredde, bruke god kraft i hvert steg for å være sikker på at piggene sitter godt og ha lett bøy i knærne. Litt cowboy. Det er essensielt å ikke rusle rundt ufokusert når et liten snubletur kan få alvorlige konsekvenser. Når man traverserer relativt bratte isflater kan det føles naturlig å "kante" som om man går på ski. Her burde man heller vinkle ankelen nedover sånn at alle piggene er i kontakt med isen og får ordentlig feste.
Vi har lært tre teknikker for å gå på slak is. "Flat-foot" når man har alle piggene ned i isen. Det bedre å ta flere korte steg enn lange. Nedover bøyer man knærne for å få bedre kontroll, som om man skulle sette seg ned i en stol. "Duck-feet" når man vinkler føttene utover cirka ti på to. Til sist kan man sette bare frontpiggene rett inn i isen med forfoten og sette bakfoten i duck-feet posisjon. Når man bruker hvilken teknikk er avhengig av bratthet på isen, tøyelighet av akillessenen og personlig preferanse. Til litt brattere is kan man gå kun på frontpiggene med en isøks man holder i hodet og slår skaftet vinkelrett inn i isen. Hvis man sparker for hardt inn i isen vil piggene få tilbakeslag av kraften og festet bli dårligere. Derfor er det best om man klarer å holde en jevn, men sterk kraft når man sparker inn et tå-feste. Når man først har satt piggene i isen er det viktig å bevege foten så lite som mulig og ikke "teste" om foten sitter. Etterhvert skal vi kunne "look, listen and feel" etter foten er satt om festet
kommer til å holde. Det får komme etterhvert.
Ved klatring på bratt eller vertikal is er det andre teknikker som gjelder. Det er mange ting å tenke på. Bein/føtter: Posisjoneres parallellt i skulderbredde. Spark stegjernspiggene vinkelrett inn i isen. Siden de peker lett nedover blir dette et spark med tå opp hæl ned, som om en fotball skal sparkes høyt opp. Minst mulig bevegelse i anklene etter piggene sitter i isen.
Ta mange korte steg oppover heller enn få, lange. Minimum to steg per øksehugg. Smale steg på vei opp, ut i skulderbred posisjon når man skal hugge.
Hender/armer: Hold øksene med sidestilt hånd, tommelen hviler langs baksiden av skaftet, innerste lillefingerledd nederst på øksa. Løst grep med pekefinger og langfinger nesten ute av bruk. Dette for å få albuen inntil kroppen og maksimal rekkevidde (noe man mister hvis man griper øksene som man griper en øl) Hugget skal skje mest fra håndleddet, en del fra albuen og kun en liten prosent fra skuldra. Øksespissen må treffe isen vinkelrett for størst penetrasjon, dvs at det er best å holde skaftet nære isen. Man sikter hugget mot deler av isen med god styrke og hold, dvs konkave områder. Konvekse deler har mye tensjon og sprekker lett. "Landmarking" er å tøtsje punktet du vil treffe med øksespissen før du hugger. Da får man sjekket at man faktisk rekker dit man vil og sjansen for å treffe er større. Man kan også hekte øksehodet over strukturer i isen, inn i hull osv. Dette kalles hekting. Vær obs på å ikke gå for høyt opp med øksa i en hekte-posisjon da den ikke har godt feste for kraftretning ut fra isen, kun nedover. Øksene bør posisjoneres mest mulig i en vertikal linje. Dette sparer hugge-krefter. Hvor neste hugg skal settes bør avgjøres av hvilke muligheter du har for å flytte beina neste steg, ikke omvendt. Det er viktig å legge til seg en vane med å riste løs i armene relativt ofte. Det er verre å bli kvitt melkesyra når den først har kommet fordi blodårene trekker seg mer sammen når det er kaldt ute enn når man klatrer vanlig i varmere vær. Når man skal trekke ut øksa sitter den ofte hardt. Det er viktig å kun bevege skaftet rett opp og rett ned, ikke sideveis, for å unngå bøying av hodet. Ofte er det lurt å gi den et kraftig rykk fra skuldra og deretter løfte den rett opp og ut. Hvis man bøyer den opp etter rykket vil tennene på hodet bite i isen igjen og øksa fortsatt sitte fast.
Kroppssenteret burde søkes å holde seg under den øvre øksa for å oppnå mest mulig balanse og minske energibruken. Når man svinger til hugg skal bena være strake, hoftene inn mot isen og albuen på armen med den andre øksa låst inntil kroppen. På den måten får man lent overkroppen litt ut fra isen og dermed bedre plass til å svinge øksa, dvs mer kraft.
Når øksa sitter skal man henge på den med strak arm (mindre kraftbruk), bevege hoftene og rumpa ut fra isen sånn at man får oversikt over hvor man kan sparke. Som veileder Karl sa "Swing like you screw, kick like you poo" Dette er to "kraftposisjoner" som føles komfortble og krever lite energi å holde. Det er viktig å holde tiden mellom disse to posisjonene til et minimum fordi disse overgangene er svært kraftkrevende. For å spare enda mer på kreftene bør man reise seg opp ved hjelp av beinstyrke, ikke trekke seg opp med armene.
Rutevalg: Våt is betyr is i endring som kan være både svakt og uforutsigbart. Tørr is kan være veldig hard og sprø. Et godt valg for å få gode fester er områder i isen som ligger mellom våt og tørr is. Områder i isen med mye tredimensjonal struktur gir gode muligheter for fotplasseringer og hekting, mens sikringsmulighetene er bedre i jevn is. Når man skal bevege seg fra bratt til slak is, som ofte skjer på toppen av fossen, plasserer man isøksene godt opp i den slake sida og går til beina er ved øksene ved at man gradvis skifter håndstilling fra sidetak til overhåndstak.
Mye nytt som forhåpentligvis etterhvert blir rutine. Eventuelt at det går i glemmeboka og man tilegner seg dårlig teknikk. Da er det fint å ha alt nedskrevet :)
Bekledning ved isklatring følger samme prinsipp med lag-på-lag som andre friluftsaktiviteter. Det er dog lurt å ta på mer på beina enn man pleier fordi det er vanskelig å justere når man først har fått på seg sælen. I tillegg er man mindre i bevegelse, særlig når man sikrer. Da er det også viktig å ha en varmere jakke til å slenge på seg. Gamasjer er først og fremst bra for å beskytte buksene mot skader fra stegjerna, men også bra for ekstra varme.
For oss som er håndkalde og er glad i votter er det bare å bite tenna sammen, her er det hansker som gjelder. Gjerne ha med tre par for her blir det mye vann.
Vi har også fått en god inføring i hvordan man best pakker sekken med viktigste poeng å pakke lagvis nedover "in order of need". Stegjern, hjelm og sæle øverst sånn at man får tak i det med en gang det begynner å bli isete.
 |
| Hvordan pakke sekken vakkert illustrert. Stegjern festes helst utenpå sekken, men med en pose kan de godt ligge inni. |
Sekken bør ikke være for stor eller for liten, 35-45 L er en bra størrelse. Noen sekker har små slynger for å feste isøksene. For meg var det ikke åpenbart hvordan disse brukes. Tre isøksskaftet ned i slyngen ovenfra helt til øksa stopper. Dra deretter skaftet opp og ut fra sekken sånn at skaftet kan festes lenger opp på sekken og hodet på øksa er ned med den skarpe delen inn mot midten. Smart.
Når man har tatt på stegjern er det viktig å sjekke at piggene sitter i midtlinjen foran og at hælklipsen bak er på riktig sted. Dette er som kameratsjekken av klatresælen et utrolig viktig ledd i sikkerheten. Det er nok ikke særlig kult å plutselig være midt i veggen med bare et stegjern å stå på. Det er også viktig å sjekke hjelmen ved å gi den et lett slag forfra. Den skal ikke skli bakover sånn at panna blir eksponert. Når alt er på og dobbeltsjekket er det et poeng å "switch your brain to crampon-mode" som veileder Karl så fint sa det. Det vil si brede bein i cirka en skulderbredde, bruke god kraft i hvert steg for å være sikker på at piggene sitter godt og ha lett bøy i knærne. Litt cowboy. Det er essensielt å ikke rusle rundt ufokusert når et liten snubletur kan få alvorlige konsekvenser. Når man traverserer relativt bratte isflater kan det føles naturlig å "kante" som om man går på ski. Her burde man heller vinkle ankelen nedover sånn at alle piggene er i kontakt med isen og får ordentlig feste.
Vi har lært tre teknikker for å gå på slak is. "Flat-foot" når man har alle piggene ned i isen. Det bedre å ta flere korte steg enn lange. Nedover bøyer man knærne for å få bedre kontroll, som om man skulle sette seg ned i en stol. "Duck-feet" når man vinkler føttene utover cirka ti på to. Til sist kan man sette bare frontpiggene rett inn i isen med forfoten og sette bakfoten i duck-feet posisjon. Når man bruker hvilken teknikk er avhengig av bratthet på isen, tøyelighet av akillessenen og personlig preferanse. Til litt brattere is kan man gå kun på frontpiggene med en isøks man holder i hodet og slår skaftet vinkelrett inn i isen. Hvis man sparker for hardt inn i isen vil piggene få tilbakeslag av kraften og festet bli dårligere. Derfor er det best om man klarer å holde en jevn, men sterk kraft når man sparker inn et tå-feste. Når man først har satt piggene i isen er det viktig å bevege foten så lite som mulig og ikke "teste" om foten sitter. Etterhvert skal vi kunne "look, listen and feel" etter foten er satt om festet
kommer til å holde. Det får komme etterhvert.
Ved klatring på bratt eller vertikal is er det andre teknikker som gjelder. Det er mange ting å tenke på. Bein/føtter: Posisjoneres parallellt i skulderbredde. Spark stegjernspiggene vinkelrett inn i isen. Siden de peker lett nedover blir dette et spark med tå opp hæl ned, som om en fotball skal sparkes høyt opp. Minst mulig bevegelse i anklene etter piggene sitter i isen.
 |
| Gabriel får mye skryt for god "A-frame" med vertikale økser og skulderbrede bein. |
Ta mange korte steg oppover heller enn få, lange. Minimum to steg per øksehugg. Smale steg på vei opp, ut i skulderbred posisjon når man skal hugge.
Hender/armer: Hold øksene med sidestilt hånd, tommelen hviler langs baksiden av skaftet, innerste lillefingerledd nederst på øksa. Løst grep med pekefinger og langfinger nesten ute av bruk. Dette for å få albuen inntil kroppen og maksimal rekkevidde (noe man mister hvis man griper øksene som man griper en øl) Hugget skal skje mest fra håndleddet, en del fra albuen og kun en liten prosent fra skuldra. Øksespissen må treffe isen vinkelrett for størst penetrasjon, dvs at det er best å holde skaftet nære isen. Man sikter hugget mot deler av isen med god styrke og hold, dvs konkave områder. Konvekse deler har mye tensjon og sprekker lett. "Landmarking" er å tøtsje punktet du vil treffe med øksespissen før du hugger. Da får man sjekket at man faktisk rekker dit man vil og sjansen for å treffe er større. Man kan også hekte øksehodet over strukturer i isen, inn i hull osv. Dette kalles hekting. Vær obs på å ikke gå for høyt opp med øksa i en hekte-posisjon da den ikke har godt feste for kraftretning ut fra isen, kun nedover. Øksene bør posisjoneres mest mulig i en vertikal linje. Dette sparer hugge-krefter. Hvor neste hugg skal settes bør avgjøres av hvilke muligheter du har for å flytte beina neste steg, ikke omvendt. Det er viktig å legge til seg en vane med å riste løs i armene relativt ofte. Det er verre å bli kvitt melkesyra når den først har kommet fordi blodårene trekker seg mer sammen når det er kaldt ute enn når man klatrer vanlig i varmere vær. Når man skal trekke ut øksa sitter den ofte hardt. Det er viktig å kun bevege skaftet rett opp og rett ned, ikke sideveis, for å unngå bøying av hodet. Ofte er det lurt å gi den et kraftig rykk fra skuldra og deretter løfte den rett opp og ut. Hvis man bøyer den opp etter rykket vil tennene på hodet bite i isen igjen og øksa fortsatt sitte fast.
Kroppssenteret burde søkes å holde seg under den øvre øksa for å oppnå mest mulig balanse og minske energibruken. Når man svinger til hugg skal bena være strake, hoftene inn mot isen og albuen på armen med den andre øksa låst inntil kroppen. På den måten får man lent overkroppen litt ut fra isen og dermed bedre plass til å svinge øksa, dvs mer kraft.
 |
| Veileder Karl viser hvordan albuen skal låses inntil kroppen |
Når øksa sitter skal man henge på den med strak arm (mindre kraftbruk), bevege hoftene og rumpa ut fra isen sånn at man får oversikt over hvor man kan sparke. Som veileder Karl sa "Swing like you screw, kick like you poo" Dette er to "kraftposisjoner" som føles komfortble og krever lite energi å holde. Det er viktig å holde tiden mellom disse to posisjonene til et minimum fordi disse overgangene er svært kraftkrevende. For å spare enda mer på kreftene bør man reise seg opp ved hjelp av beinstyrke, ikke trekke seg opp med armene.
Rutevalg: Våt is betyr is i endring som kan være både svakt og uforutsigbart. Tørr is kan være veldig hard og sprø. Et godt valg for å få gode fester er områder i isen som ligger mellom våt og tørr is. Områder i isen med mye tredimensjonal struktur gir gode muligheter for fotplasseringer og hekting, mens sikringsmulighetene er bedre i jevn is. Når man skal bevege seg fra bratt til slak is, som ofte skjer på toppen av fossen, plasserer man isøksene godt opp i den slake sida og går til beina er ved øksene ved at man gradvis skifter håndstilling fra sidetak til overhåndstak.
Mye nytt som forhåpentligvis etterhvert blir rutine. Eventuelt at det går i glemmeboka og man tilegner seg dårlig teknikk. Da er det fint å ha alt nedskrevet :)
